November 2011
Leder: Ull og folklore og litt til

Tekst: Øyunn Bjaanæs Hrasky

Ull og folklore er to store trender i vinter. Folklore er kulturelle tradisjoner som er overlevert i muntlig form, og bevart som håndverk, mønstre og dokumenter. Disse kulturelle uttrykkene har vandret fra land til land og finnes igjen i ulike former i mange kulturer. Det vi tror er særnorsk rosemaling eller helnorske åklær, kan vi blant annet se eksempler på i arabisk håndverk. Men alle land – i Norge snakker vi om fylker – gir mønstrene sin identitet. Og over tid glir de inn i felles normer innenfor sin kulturkrets. På den måten blir mønstrene, utviklet gjennom århundrer, likevel våre.

 

Slik henger allverdens folklore uløselig sammen. Men nå brukes den fritt på en helt ny måte. Grensene er flytende. Vi snakker om ”cross over.” Strikkemønstre, folkedrakter, treskjæring, broderier, vevde tepper, drakttradisjoner, skinn, silke og brokade kombineres og settes inn i nye rammer. Og museene er vår største inspirator – det vet Oleana og andre norske designere, som henter sin inspirasjon både her og i andre lands rikholdige kulturskatter.

I vår artikkel i dette nummeret har vi sett på Norden, kombinert ull og folklore og satt det inn i vår tid. Og vi har lært at lite av den norske saueullen finnes i norske strikkeplagg. Men mye er på gang. Det kjempes for at vi igjen skal kunne bære norsk strikk rett på kroppen. For det gjorde tidligere generasjoner, der jentene både strikket kjærestegaver og bryllupsgaver. Bryllupsgaven var som oftest rikt broderte votter og vanter, og garnet var hjemmespunnet av norsk spelsau farget med plantefarger, som var duse og milde. Men den gangen ble bunnullen spunnet med overullen, en ekspertise som ikke finnes mer. Så nå er det importert merinoull som brukes. Men som sagt, dette er i ferd med å snus. Vi kan ikke bare bruke norsk sau til fårikål, kan vi vel?

Bruden måtte ikke bare strikke vanter til brudgommen, men til hele hans familie i tillegg. Alle de mannlige gjestene, inklusive brudesvenner, klokkeren, presten, toastmaseren og kjellermesteren. Og alle vantene ble hengt opp på brudeloftet. Ved store gjestebud kunne opptil 100 vantepar henge der. Det må ha vært litt av et syn. Brudgommen fikk også skjorte og sokkebånd i tillegg til strikkede fingervotter, strømper og sokker. Og søstrene til brudgommen fikk hvert sitt vevde belte. Med denne store gaveproduksjonen fikk bruden vist hva hun var god for. For det var viktig å gjøre et godt inntrykk på sin svigerfamilie. I Selbu holdt skikken seg nesten frem til siste krig. Ikke alle skikker er verd å ta vare på – stakkars brud, sier nå jeg.

Ull brukes ikke bare til strikk, men også til kunstformidling. Nettopp fordi håndverkstradisjonen er et så stort meningsbærende element, både når det gjelder handlingen å strikke og når det gjelder symbolene som strikkes. I Kunstindustrimuseet var det nylig en utstilling hvor kunsthåndverket ble brukt som arena for skarp samfunnsanalyse. Her var det både broderi og gamle strikkeoppskrifter, bunad smykket med tomhylster og en Telemarksbataljon av ull. Strikk representerte en omsorgs-handling, det nære, personlige og varme i møte med en hardere norsk virkelighet – et Norge i krig. For strikking og krig har lange tradisjoner. Man har jo alltid strikket varme strømper til soldater … Slike utstillinger representerer den nye, politisk aktive kunsten, som bruker tekstiler, kjente materialer og mønstre på nye måter – og viser at kunsthåndverket er en reflekterende kunstgenre. Det er formgiving, men også formidling av et innhold. 

Ull og strikk er fremdeles stort i vinter, og inntar stadig nye bruksområder. Alt kan strikkes. Ikke bare gensere, men også puter, pledd og puffer. Stoler får strikkegenser, og lampen sin strikkeskjerm. Det finnes nesten ikke den ting som ikke kan strikkes. Også serviser, vaser og telysholdere i porselen og keramikk lages med strikkemønster. 

I dag hylles ekthet og opprinnelse som aldri før innen design og innredningsverdenen. Derfor er etnisk innflytelse igjen tilbake i innredningen. Det er viktig at tingene har en historie. Det ekte har det. En produsent som flagger dette sterkt, er Höganäs, som preger logoen sin på utsiden. Et håndverk, et bumerke, en sterk historie – ærlighet og autentisitet. Storytelling er viktig og sporbarhet. Godt håndverk skal holde i mange generasjoner fremover. Fine julegaver er det også. 

Gledelig Jul til dere alle. 

Øyunn Bjaanæs Hrasky
redaktør

Siste artikler

Smak på det nye Amsterdam
Les mer...
Sjarmerende byhus i London
Les mer...
Huset hvor fem rom ble til ett
Les mer...
Månetoppen - en kjærlighetsaffære
Les mer...
Norm Arkitekter - Ny nordisk form
Les mer...
Inspirert av naturen
Les mer...
New York City … The Big Apple …
Les mer...
Nytt museumsfyrtårn – for kunst i Oslo
Les mer...
Tidløst og tøft
Les mer...
Behagelig fritid på blått hav
Les mer...